Denne helgen har bydd på særdeles mange inntrykk. Vet faktisk ikke helt hvor jeg skal begynne.Fredagen dro vi til en village og det var veldig spennende!

Lørdagen var en dag av helt annen karakter. Vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls for å sjekke ut fossen. Fryktløse pakket vi snippsekken og dro. Jeg tenkte at det var en kjempegod ide å ta på seg en hvit t-skjorte pga. den varme solen og ettersom vi skulle gå ville det heller ikke bli så varmt.
Vi kommer til fossen, betaler oss inn og vandrer ned mot fossen. Alle som kommer mot oss er klissvåte og ser ut som de kommer rett fra dusjen. Litt lenger ned skjønner vi hvorfor. Trykket fra fossen presser vannet opp igjen og skyller over meg som en høytrykkspyler! Flott, her kommer den ene puppen frem etter den andre og jeg er herved blitt en vandrende BH etter knappe 10 minutter, altså er det uaktuelt å dra hjem igjen.

Vi fortsetter vår ferd rundt om i området og naturen er fantastisk, apekattene lever sitt eget liv og betrakter oss oppe fra trærne. Etter en stund kommer vi fram til Victoria Falls Bridge. Det er altså her de tilbyr "Bungi jumping", verdens nest største!!! 111 meter fritt fall. I et sinnsykt øyeblikk finner min gode venninne Marit ut at hun vil prøve dette. Hun betaler plutselig 800 NOK og i neste øyeblikk har hun en hel herskare over seg som stripser henne fast og forbereder henne på det som er i ferd med å skje.

Det hele har utartet seg til et sirkus, der Marit er blitt finalenummeret, en entusiastisk afrikaner som konfransier til å dokumentere det hele og vi andre står å betrakter dette redde som små kyllinger. Marit prøver å holde maska så godt hun kan, men jeg kan se frykten i øynene hennes da det går opp for henne hva hun er i ferd med å gjøre. Marit har hele turen fram til nå undeholdt oss med vittige historier om hennes mange påfunn, men dette tar kaka!

I dette øyeblikket er ikke min venninne til å kjenne igjen. Utstyrt som en astronaut er hun nå klar til å sendes utfor stupet. Hun stiller seg i posisjon og afrikanerne teller entusiastisk ned. 5-4-3-2.-wææææææ!!! Som en prosjektil styrter hun ned fra bruen med en aksjellasjon som ikke den beste matematiker kan regne ut. Lysluggen forsvinner ned mot fossen med et hyl som forsvinner med henne.. oi oi... å der kommer hun i retur med et for oss betryggende hyl, men for Marit et skrik av ren rettsel og sjokk. Der hun dingler i luften minner hun faktisk mer om et fiskeagn enn min venninne og jeg priser meg lykkelig for at bruen faktsik går over en elv og ikke et hav.
Dinglingen avtar og det er nå på tide å hente menneskebarnet opp igjen. Denne seansen tar faktisk ganske lang tid. Tanken slår meg; er det ikke litt av det samme prinsippet som å dra inn storfangsten? Hal i å dra?

Tiden går og etter en stund snur jeg meg å ser Marit kommer sjanglende tilbake over bruen mot oss. Øynene mine leter etter blikkkontakt, men blikket til Marit er ufestelig og flakkende. Ansiktsfagen har forsvunnet og Marit er virkelig blitt den hvite mann i Afrika. All farge fra sol, sminke og tegn til liv er forsvunnet som dugg for solen. Bildet av venninnen min som kommer mot meg sier mer enn tusen ord.
Resten av dagen brukte Marit på å lete etter både seg selv og ansiktsfargen.

Når jeg ser på henne i dag er det den samme Marit. Hun har ikke bare har tøyd sine egne grenser, men også utvidet antallet vittige historier som hun over et glass vin kan fortelle videre til lyttende ører...

Christina