12 Februar Libala Basic Middel School.

Vi har nå vært i Zambia i over fire uker. Vi begynner å komme oss vel igang på skolen. Vi er alle enige om at det er mange nye utfordringer når det gjeler å undervise på en skole i Afrika sammelignet med de norske skolene vi tidligere har utført våre praksiser på.

Kulturforskjeller spiller en betydelig rolle i oppholdet vårt. Mange elever kommer langveis fra for å kunne gå på skole. Ofte fra familier som må ha prioritert hvilke av barna deres som skal få skoleplass. Vi er informert om at alle elever skal få gratis skolegang på barnetrinnet. Likevel møter vi på Libala Middle Basic School daglig fortvilte foreldre som har skrapt sammen det de har i form av penger og gaver for å få råd til å sende sønnen eller datteren sin på skole.

Ute i skolegården er det reist mange skilt der det påpekes at utdanning er nøkkelen til frihet. Og at kun gjennom hart arbeid vil folk oppnå resultater.
Hver dag starter med at læreren kommer inn i klassserommet. Alle de 43 elevene som er plassert rundt fire små trebord reiser seg og ønsker læreren velkommen. Deretter ber alle sammen bønn. ”Fader vår” og bønner til spesifikke personer som trenger det, er et rituale før dagen starter.

Det hender elever ikke møter opp på skolen, da foreldre, slekninger eller venner trenger dem hjemme til fysisk arbeid. Øvingslæreren vår forteller ofte elevene at utdanning er vesentlig for dem. Dersom elever ikke møter opp på skolen til fordel å for å jobbe hjemme, ber han elevene bevisstgjøre dem selv om hva de ønsker å gøre resten av livet. I Zambia står de aller fleste på bar bakke dersom de faller ut av skolen. Det er en ofte mørk framtid for barn som selger forskellige ting på gaten i håp om at noen skal trenge akkurat det de selger, og også danke ut andre som selger samme ting.

Som lærer i Zambia liker vi oss godt. Det er det ingen tvil om. Vi har blitt ganske godt kjent med særlig personalet på skolen nå. Rektor, Inspektør og lærere har tatt oss vel imot. De viser oss tydelig tillitt der de inkluderer oss i både deres profesjonelle læringsstrategier, samtidig som de viser oss byen utenom skolen. Rektor har invitert oss hjem til seg neste uke. Der er planen å lære oss å farge tøy.
Det er vanskelig å lære seg mange afrikanske navn utenatt, og vi vet jo alle hvor viktig det er å referere til personer ved å bruke navnene deres. Det har vist seg at alle elevene i tillegg til Zambiske navn, også har fått tildelt et kristent navn som Memory, Grace og Precious. Dette gjør det litt enklere for oss, og vi begynner faktisk å komme oss litt når det gjelder navn.

Varmen er en annen faktor. Vi starter på skolen 7.15 am. Allerede da er vi varme. Klasserommet er lite, og stappfult med elever. I Utenfor vinduene som står åpne eller er knust steker som oftest solen intenst. Når klokken da blir 12.00 am er vi slitne og fullstendig tappet for energi. Elevene er vant til varmen, men for oss nordiske tærer varmen veldig på utholdenheten.

Rent undervisningsmessig går det egentlig veldig fint. Elevene er flotte og flittige. De er virkelig ivrige når det gjelder skolearbeidet sitt. Men det merkes at ikke alle foreldere har kunnskap nok til å hjelpe elevene med lekser. At elevene i det hele tatt får med seg skolearbeid hjem har jeg ikke sett noe til av det jeg kan huske. Det er også vanvittige forskjeller der det er snakk om kunnskapsnivået mellom elevene. Kanskje 5% av elevene er kjappe til å gjøre oppgaver, og får som oftest et bra resultat. Derfra er det et stort hopp ned til neste nivå. Nesten alle elevene i klassen ligger her. De sier de forstår, men når de anser seg som ferdige med oppgavene de har jobbet med i timen, viser mye seg å være galt. Men de er jo tross alt på skolen for å lære. Men det overrasker meg meg likevel til stadighet at det er så mange elever med så lite bakgrunnskunnskap.

I det store og hele stortrives vi på Libala Bacic Middle School. Når vi kommer på skolen om morgenen blir vi møtt av glade lærere og elever, som sammen bidrar til å skape denne skolen som så mange elever tilbringer dagene sine på. Når både dagen ogkvelden har sagt sitt, sovner vi med et smil om munnen klar for nye utfordringer.

Miriam og Marit.