11. februar

Da var den fjerde uka i gang, og vi har funnet oss godt til rette i denne sjarmerende byen ved navn Livingstone. Tiden går altfor fort, og jeg vet at jeg kommer til å være lei meg den dagen vi reiser. Vi har blitt kjent med mange gode mennesker, og bare tanken på at vi mest sannsynlig aldri får se dem igjen gjør meg deprimert.

Jeg har jo selvfølgelig klart å bli forkjølet.. Igjen.. :( Nå gjenstår kun Marit på listen over syke! Hvorfor hun har klart å holde seg unna vet ikke jeg, selv sier hun at hun sikkert blir en 100 år gammel grinebiter som klamrer seg fast til livet. Jeg bare håper forkjølelsen gir seg snart, planen er nemlig som alltid å dra ut og danse i helgen! Rumbaen er blitt en del av min dansestil, så det skal bli spennende å se reaksjonene på uteplassene i Tromsø! :)

Denne søndagen var det endelig min tur til å prate om oss norske jenter på radioen, og det var veldig morsomt! Radiohosten var kjempekul og avslappet, og klarte å roe meg ned. Jeg var nemlig ganske så spent og nervøs, i og med at showet blir hørt i 3 naboland! Våre radiobesøk har resultert i at de fleste nå vet hva vi gjør her i byen deres og hvorfor, noe som jo er bra. Bakdelen med det hele, er jo at alle som vil nå kan komme til Chanters Lodge og besøke oss uten å i det hele tatt ha hilst på oss før. En veldig ubehagelig hendelse kan illustrere dette. Jeg, Marit og Fatima ligger og aner fred og ingen fare ved bassenget, når vi plutselig ser at en mann kommer spankulerende inn på området vårt og setter seg på en solseng ikke mindre enn 3 meter fra oss. På oss er det tydelig at han har satt seg ned for å se på oss, noe som ikke akkurat er så veldig behagelig. Vi forsikrer hverandre om at ingen kjenner igjen ham, og det er i det øyeblikket vi begynner å bli urolige. Til slutt bestemmer vi oss for å gå, og på turen til rommet spør vi eieren, Richard Chanter, om han kjenner denne mannen. Det gjør han ikke. Han ber en av servitørene om å vise han veien ut, og det er da vi begynner å løpe mot rommet vårt. -Vi vil jo ikke at han skal se hvilket rom vi bor på! Det hele er ganske komisk, og i kampens hete klarer jeg å slite sandalen min, noe som ikke hjelper på løpinga mi. Vel inne på rommet ligger vi alle tre og sniker mellom gardinene, der vi ser at mannen kjører bort. Lettelse! Ja, så sånn kan det gå!

I uken som var fikk vi oppklart noen små kommunikasjonsproblemer på Rainbow, der vi hadde møte med rektor og lærerne våre. Språket, kulturen(e) og miljøet kan være komplikasjonsfaktorer i møtet mellom alle partene, noe som gjør at vi er blitt bevisst på viktigheten av å være tydelig og ikke ta ting for gitt. Vi har i tillegg følt på usikkerhet som resultat av mange faktorer, blant annet pga at vi befinner oss i et helt annet land. Møtet fikk meg til å innse at det er bedre å spørre for mange ganger, i stedet for å la være og da gjøre feil. Dette er noe de fleste vet og har hørt, men som ellers i livet skjer det uforutsette ting fordi man kanskje ikke tenker så langt. Viktigheten av kommunikasjon i lærerteam er virkelig kommet fram i denne praksisen, og det er jeg veldig takknemlig for å ha erfart.

Ellers vokser vi og har det bra! :)
Kine.