Jeg er sikker på at min kjære far gjenkjenner følelsen når for mye østrogen samles under ett tak. Han river seg i manken som tynnes ut med årene og rister av seg noen gloser før han går seg en tur ut for å trekke litt frisk luft. Han tar med seg familiens kjæledegge og kommer tilbake frisk i kinnene og i godt humør. Det kan ikke være lett for en hane å holde styr på en hønseflokk...
Her nede i Afrika har vi derimot, er det ingen hane som passer på...
Her kommer en liten hyllest til jentan mine her nede i Zambia. La meg presentere min fantastiske lille østrogenfylte hønseflokk.
Marit: Den strukturerte og bestemte. Den modige og vå(gale), i Afrika er hun mzongo (hvit) og Marita. Marit er nemlig vanskelig for innfødte å uttale. Marit er dessuten spesiell i den forstand at hun er den perfekte steriotypen av en normann. Blond og vakker med bokmålsdialekt.
Miriam: Min kjære samboer. Den lyttende og tålmodige. Her i Afrika er Miriam ofte omtalt som Miri og mzongo. Miri har også blitt populær blandt hanene som bruser med fjærene, men Miri vifter dem av seg til afrikanernes store fortvilselse.
Kine Camilla: Kinæ eller Cami..mzongo.. kjært barn har mange navn. Den diplomatiske og omsorgsfulle på dagen og et råskinn på dansegulvet på kvelden og utover natten. Noen hevder at hun er en afrikaner i forkledning. Mzongo? Den avgjørelsen overlater jeg til våre afrikanske venner.
Fatima: Den morsomme og positive. Med glimt i øye og sine afrikanske gener er Fati den av oss som har kommet hjem. Hun sjarmerer nemlig det Zambesiske folket i senk. Som en kamelon har hun skiftet farge fra lys brun til svart, og med bena i kors storkoser hun seg når hun får spise fra fatet med fingrene.
Så var det meg selv da: Cili, Christina, mzongo eller white sist`a, alt ettersom hvordan du velger å se det. Fryktfølelsen er manisk og det finnes ingen mellomting. I det ene øyeblikket føler jeg endorfinene bruse i blodet og lykken er komplett! I det andre øyeblikket viser stresse mitt seg i form av atopisk eksem og høy puls. Som jeg har nevt tidligere er afrika en eneste berg og dalbane, der vi alle sitter i hver vår vogn og jeg sitter på fremste rad og ser farene suse fordi meg i en skrekkelig fart. Men så er det en gang slik at når man sitter på første rad, der man er mest utsatt ,innser jeg at når innsatsen er stor, er gevinsten enda større! Jeg sier som norsk tipping. ” En lottomilionær er ikke som andre milionærer...!”
Mange av dere har sikkert lurt på hvordan det er mulig med fem jenter i sin beste alder på tur. Vi finner oss selv stående ved et veiskille. Når vi gløtter bakover ser vi tilbake på de gode og beskyttene barndomstider. De neste tre ukene er det eneste vi ser, hverandre.
Dersom vi skal ta utgangspunkt i all verdens gruppepsykologi er dette regnestykket dømt til å gå galt. En kjent teori er de ulike rollene som rask fordeler seg. Det har det forsåvidt også gjort. Det er bare et problem. Alle vil være hanen, sjefen, høvding.. you name it. Denne sammensetningen river, sliter, deler og samler seg i alle mulige formasjoner. Vi ville altså passet dårlig inn i et periodisk system, der vi som fem uavhengige atomer til stadighet danner nye kjemiske forbindelser. Jeg vil altså tørre å påstå at denne sammensetningen av jenter for enkelte kan virke både skremmende og utfordrende. Vi jentene derimot lever i harmoni med hverandre og fortsetter som atomer på vår uendelige ferd, på stadig jakt etter nye og spennende kjemiske forbildelser.
-Cili-
Thursday, February 12, 2009
12 Februar Libala Basic Middel School.
Vi har nå vært i Zambia i over fire uker. Vi begynner å komme oss vel igang på skolen. Vi er alle enige om at det er mange nye utfordringer når det gjeler å undervise på en skole i Afrika sammelignet med de norske skolene vi tidligere har utført våre praksiser på.
Kulturforskjeller spiller en betydelig rolle i oppholdet vårt. Mange elever kommer langveis fra for å kunne gå på skole. Ofte fra familier som må ha prioritert hvilke av barna deres som skal få skoleplass. Vi er informert om at alle elever skal få gratis skolegang på barnetrinnet. Likevel møter vi på Libala Middle Basic School daglig fortvilte foreldre som har skrapt sammen det de har i form av penger og gaver for å få råd til å sende sønnen eller datteren sin på skole.
Ute i skolegården er det reist mange skilt der det påpekes at utdanning er nøkkelen til frihet. Og at kun gjennom hart arbeid vil folk oppnå resultater.
Hver dag starter med at læreren kommer inn i klassserommet. Alle de 43 elevene som er plassert rundt fire små trebord reiser seg og ønsker læreren velkommen. Deretter ber alle sammen bønn. ”Fader vår” og bønner til spesifikke personer som trenger det, er et rituale før dagen starter.
Det hender elever ikke møter opp på skolen, da foreldre, slekninger eller venner trenger dem hjemme til fysisk arbeid. Øvingslæreren vår forteller ofte elevene at utdanning er vesentlig for dem. Dersom elever ikke møter opp på skolen til fordel å for å jobbe hjemme, ber han elevene bevisstgjøre dem selv om hva de ønsker å gøre resten av livet. I Zambia står de aller fleste på bar bakke dersom de faller ut av skolen. Det er en ofte mørk framtid for barn som selger forskellige ting på gaten i håp om at noen skal trenge akkurat det de selger, og også danke ut andre som selger samme ting.
Som lærer i Zambia liker vi oss godt. Det er det ingen tvil om. Vi har blitt ganske godt kjent med særlig personalet på skolen nå. Rektor, Inspektør og lærere har tatt oss vel imot. De viser oss tydelig tillitt der de inkluderer oss i både deres profesjonelle læringsstrategier, samtidig som de viser oss byen utenom skolen. Rektor har invitert oss hjem til seg neste uke. Der er planen å lære oss å farge tøy.
Det er vanskelig å lære seg mange afrikanske navn utenatt, og vi vet jo alle hvor viktig det er å referere til personer ved å bruke navnene deres. Det har vist seg at alle elevene i tillegg til Zambiske navn, også har fått tildelt et kristent navn som Memory, Grace og Precious. Dette gjør det litt enklere for oss, og vi begynner faktisk å komme oss litt når det gjelder navn.
Varmen er en annen faktor. Vi starter på skolen 7.15 am. Allerede da er vi varme. Klasserommet er lite, og stappfult med elever. I Utenfor vinduene som står åpne eller er knust steker som oftest solen intenst. Når klokken da blir 12.00 am er vi slitne og fullstendig tappet for energi. Elevene er vant til varmen, men for oss nordiske tærer varmen veldig på utholdenheten.
Rent undervisningsmessig går det egentlig veldig fint. Elevene er flotte og flittige. De er virkelig ivrige når det gjelder skolearbeidet sitt. Men det merkes at ikke alle foreldere har kunnskap nok til å hjelpe elevene med lekser. At elevene i det hele tatt får med seg skolearbeid hjem har jeg ikke sett noe til av det jeg kan huske. Det er også vanvittige forskjeller der det er snakk om kunnskapsnivået mellom elevene. Kanskje 5% av elevene er kjappe til å gjøre oppgaver, og får som oftest et bra resultat. Derfra er det et stort hopp ned til neste nivå. Nesten alle elevene i klassen ligger her. De sier de forstår, men når de anser seg som ferdige med oppgavene de har jobbet med i timen, viser mye seg å være galt. Men de er jo tross alt på skolen for å lære. Men det overrasker meg meg likevel til stadighet at det er så mange elever med så lite bakgrunnskunnskap.
I det store og hele stortrives vi på Libala Bacic Middle School. Når vi kommer på skolen om morgenen blir vi møtt av glade lærere og elever, som sammen bidrar til å skape denne skolen som så mange elever tilbringer dagene sine på. Når både dagen ogkvelden har sagt sitt, sovner vi med et smil om munnen klar for nye utfordringer.
Miriam og Marit.
Kulturforskjeller spiller en betydelig rolle i oppholdet vårt. Mange elever kommer langveis fra for å kunne gå på skole. Ofte fra familier som må ha prioritert hvilke av barna deres som skal få skoleplass. Vi er informert om at alle elever skal få gratis skolegang på barnetrinnet. Likevel møter vi på Libala Middle Basic School daglig fortvilte foreldre som har skrapt sammen det de har i form av penger og gaver for å få råd til å sende sønnen eller datteren sin på skole.
Ute i skolegården er det reist mange skilt der det påpekes at utdanning er nøkkelen til frihet. Og at kun gjennom hart arbeid vil folk oppnå resultater.
Hver dag starter med at læreren kommer inn i klassserommet. Alle de 43 elevene som er plassert rundt fire små trebord reiser seg og ønsker læreren velkommen. Deretter ber alle sammen bønn. ”Fader vår” og bønner til spesifikke personer som trenger det, er et rituale før dagen starter.
Det hender elever ikke møter opp på skolen, da foreldre, slekninger eller venner trenger dem hjemme til fysisk arbeid. Øvingslæreren vår forteller ofte elevene at utdanning er vesentlig for dem. Dersom elever ikke møter opp på skolen til fordel å for å jobbe hjemme, ber han elevene bevisstgjøre dem selv om hva de ønsker å gøre resten av livet. I Zambia står de aller fleste på bar bakke dersom de faller ut av skolen. Det er en ofte mørk framtid for barn som selger forskellige ting på gaten i håp om at noen skal trenge akkurat det de selger, og også danke ut andre som selger samme ting.
Som lærer i Zambia liker vi oss godt. Det er det ingen tvil om. Vi har blitt ganske godt kjent med særlig personalet på skolen nå. Rektor, Inspektør og lærere har tatt oss vel imot. De viser oss tydelig tillitt der de inkluderer oss i både deres profesjonelle læringsstrategier, samtidig som de viser oss byen utenom skolen. Rektor har invitert oss hjem til seg neste uke. Der er planen å lære oss å farge tøy.
Det er vanskelig å lære seg mange afrikanske navn utenatt, og vi vet jo alle hvor viktig det er å referere til personer ved å bruke navnene deres. Det har vist seg at alle elevene i tillegg til Zambiske navn, også har fått tildelt et kristent navn som Memory, Grace og Precious. Dette gjør det litt enklere for oss, og vi begynner faktisk å komme oss litt når det gjelder navn.
Varmen er en annen faktor. Vi starter på skolen 7.15 am. Allerede da er vi varme. Klasserommet er lite, og stappfult med elever. I Utenfor vinduene som står åpne eller er knust steker som oftest solen intenst. Når klokken da blir 12.00 am er vi slitne og fullstendig tappet for energi. Elevene er vant til varmen, men for oss nordiske tærer varmen veldig på utholdenheten.
Rent undervisningsmessig går det egentlig veldig fint. Elevene er flotte og flittige. De er virkelig ivrige når det gjelder skolearbeidet sitt. Men det merkes at ikke alle foreldere har kunnskap nok til å hjelpe elevene med lekser. At elevene i det hele tatt får med seg skolearbeid hjem har jeg ikke sett noe til av det jeg kan huske. Det er også vanvittige forskjeller der det er snakk om kunnskapsnivået mellom elevene. Kanskje 5% av elevene er kjappe til å gjøre oppgaver, og får som oftest et bra resultat. Derfra er det et stort hopp ned til neste nivå. Nesten alle elevene i klassen ligger her. De sier de forstår, men når de anser seg som ferdige med oppgavene de har jobbet med i timen, viser mye seg å være galt. Men de er jo tross alt på skolen for å lære. Men det overrasker meg meg likevel til stadighet at det er så mange elever med så lite bakgrunnskunnskap.
I det store og hele stortrives vi på Libala Bacic Middle School. Når vi kommer på skolen om morgenen blir vi møtt av glade lærere og elever, som sammen bidrar til å skape denne skolen som så mange elever tilbringer dagene sine på. Når både dagen ogkvelden har sagt sitt, sovner vi med et smil om munnen klar for nye utfordringer.
Miriam og Marit.
Wednesday, February 11, 2009
11. februar
Da var den fjerde uka i gang, og vi har funnet oss godt til rette i denne sjarmerende byen ved navn Livingstone. Tiden går altfor fort, og jeg vet at jeg kommer til å være lei meg den dagen vi reiser. Vi har blitt kjent med mange gode mennesker, og bare tanken på at vi mest sannsynlig aldri får se dem igjen gjør meg deprimert.
Jeg har jo selvfølgelig klart å bli forkjølet.. Igjen.. :( Nå gjenstår kun Marit på listen over syke! Hvorfor hun har klart å holde seg unna vet ikke jeg, selv sier hun at hun sikkert blir en 100 år gammel grinebiter som klamrer seg fast til livet. Jeg bare håper forkjølelsen gir seg snart, planen er nemlig som alltid å dra ut og danse i helgen! Rumbaen er blitt en del av min dansestil, så det skal bli spennende å se reaksjonene på uteplassene i Tromsø! :)
Denne søndagen var det endelig min tur til å prate om oss norske jenter på radioen, og det var veldig morsomt! Radiohosten var kjempekul og avslappet, og klarte å roe meg ned. Jeg var nemlig ganske så spent og nervøs, i og med at showet blir hørt i 3 naboland! Våre radiobesøk har resultert i at de fleste nå vet hva vi gjør her i byen deres og hvorfor, noe som jo er bra. Bakdelen med det hele, er jo at alle som vil nå kan komme til Chanters Lodge og besøke oss uten å i det hele tatt ha hilst på oss før. En veldig ubehagelig hendelse kan illustrere dette. Jeg, Marit og Fatima ligger og aner fred og ingen fare ved bassenget, når vi plutselig ser at en mann kommer spankulerende inn på området vårt og setter seg på en solseng ikke mindre enn 3 meter fra oss. På oss er det tydelig at han har satt seg ned for å se på oss, noe som ikke akkurat er så veldig behagelig. Vi forsikrer hverandre om at ingen kjenner igjen ham, og det er i det øyeblikket vi begynner å bli urolige. Til slutt bestemmer vi oss for å gå, og på turen til rommet spør vi eieren, Richard Chanter, om han kjenner denne mannen. Det gjør han ikke. Han ber en av servitørene om å vise han veien ut, og det er da vi begynner å løpe mot rommet vårt. -Vi vil jo ikke at han skal se hvilket rom vi bor på! Det hele er ganske komisk, og i kampens hete klarer jeg å slite sandalen min, noe som ikke hjelper på løpinga mi. Vel inne på rommet ligger vi alle tre og sniker mellom gardinene, der vi ser at mannen kjører bort. Lettelse! Ja, så sånn kan det gå!
I uken som var fikk vi oppklart noen små kommunikasjonsproblemer på Rainbow, der vi hadde møte med rektor og lærerne våre. Språket, kulturen(e) og miljøet kan være komplikasjonsfaktorer i møtet mellom alle partene, noe som gjør at vi er blitt bevisst på viktigheten av å være tydelig og ikke ta ting for gitt. Vi har i tillegg følt på usikkerhet som resultat av mange faktorer, blant annet pga at vi befinner oss i et helt annet land. Møtet fikk meg til å innse at det er bedre å spørre for mange ganger, i stedet for å la være og da gjøre feil. Dette er noe de fleste vet og har hørt, men som ellers i livet skjer det uforutsette ting fordi man kanskje ikke tenker så langt. Viktigheten av kommunikasjon i lærerteam er virkelig kommet fram i denne praksisen, og det er jeg veldig takknemlig for å ha erfart.
Ellers vokser vi og har det bra! :)
Kine.
Jeg har jo selvfølgelig klart å bli forkjølet.. Igjen.. :( Nå gjenstår kun Marit på listen over syke! Hvorfor hun har klart å holde seg unna vet ikke jeg, selv sier hun at hun sikkert blir en 100 år gammel grinebiter som klamrer seg fast til livet. Jeg bare håper forkjølelsen gir seg snart, planen er nemlig som alltid å dra ut og danse i helgen! Rumbaen er blitt en del av min dansestil, så det skal bli spennende å se reaksjonene på uteplassene i Tromsø! :)
Denne søndagen var det endelig min tur til å prate om oss norske jenter på radioen, og det var veldig morsomt! Radiohosten var kjempekul og avslappet, og klarte å roe meg ned. Jeg var nemlig ganske så spent og nervøs, i og med at showet blir hørt i 3 naboland! Våre radiobesøk har resultert i at de fleste nå vet hva vi gjør her i byen deres og hvorfor, noe som jo er bra. Bakdelen med det hele, er jo at alle som vil nå kan komme til Chanters Lodge og besøke oss uten å i det hele tatt ha hilst på oss før. En veldig ubehagelig hendelse kan illustrere dette. Jeg, Marit og Fatima ligger og aner fred og ingen fare ved bassenget, når vi plutselig ser at en mann kommer spankulerende inn på området vårt og setter seg på en solseng ikke mindre enn 3 meter fra oss. På oss er det tydelig at han har satt seg ned for å se på oss, noe som ikke akkurat er så veldig behagelig. Vi forsikrer hverandre om at ingen kjenner igjen ham, og det er i det øyeblikket vi begynner å bli urolige. Til slutt bestemmer vi oss for å gå, og på turen til rommet spør vi eieren, Richard Chanter, om han kjenner denne mannen. Det gjør han ikke. Han ber en av servitørene om å vise han veien ut, og det er da vi begynner å løpe mot rommet vårt. -Vi vil jo ikke at han skal se hvilket rom vi bor på! Det hele er ganske komisk, og i kampens hete klarer jeg å slite sandalen min, noe som ikke hjelper på løpinga mi. Vel inne på rommet ligger vi alle tre og sniker mellom gardinene, der vi ser at mannen kjører bort. Lettelse! Ja, så sånn kan det gå!
I uken som var fikk vi oppklart noen små kommunikasjonsproblemer på Rainbow, der vi hadde møte med rektor og lærerne våre. Språket, kulturen(e) og miljøet kan være komplikasjonsfaktorer i møtet mellom alle partene, noe som gjør at vi er blitt bevisst på viktigheten av å være tydelig og ikke ta ting for gitt. Vi har i tillegg følt på usikkerhet som resultat av mange faktorer, blant annet pga at vi befinner oss i et helt annet land. Møtet fikk meg til å innse at det er bedre å spørre for mange ganger, i stedet for å la være og da gjøre feil. Dette er noe de fleste vet og har hørt, men som ellers i livet skjer det uforutsette ting fordi man kanskje ikke tenker så langt. Viktigheten av kommunikasjon i lærerteam er virkelig kommet fram i denne praksisen, og det er jeg veldig takknemlig for å ha erfart.
Ellers vokser vi og har det bra! :)
Kine.
Tuesday, February 3, 2009
Sunday, February 1, 2009
Denne helgen har bydd på særdeles mange inntrykk. Vet faktisk ikke helt hvor jeg skal begynne.Fredagen dro vi til en village og det var veldig spennende!
Lørdagen var en dag av helt annen karakter. Vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls for å sjekke ut fossen. Fryktløse pakket vi snippsekken og dro. Jeg tenkte at det var en kjempegod ide å ta på seg en hvit t-skjorte pga. den varme solen og ettersom vi skulle gå ville det heller ikke bli så varmt.
Vi kommer til fossen, betaler oss inn og vandrer ned mot fossen. Alle som kommer mot oss er klissvåte og ser ut som de kommer rett fra dusjen. Litt lenger ned skjønner vi hvorfor. Trykket fra fossen presser vannet opp igjen og skyller over meg som en høytrykkspyler! Flott, her kommer den ene puppen frem etter den andre og jeg er herved blitt en vandrende BH etter knappe 10 minutter, altså er det uaktuelt å dra hjem igjen.
Vi fortsetter vår ferd rundt om i området og naturen er fantastisk, apekattene lever sitt eget liv og betrakter oss oppe fra trærne. Etter en stund kommer vi fram til Victoria Falls Bridge. Det er altså her de tilbyr "Bungi jumping", verdens nest største!!! 111 meter fritt fall. I et sinnsykt øyeblikk finner min gode venninne Marit ut at hun vil prøve dette. Hun betaler plutselig 800 NOK og i neste øyeblikk har hun en hel herskare over seg som stripser henne fast og forbereder henne på det som er i ferd med å skje.
Det hele har utartet seg til et sirkus, der Marit er blitt finalenummeret, en entusiastisk afrikaner som konfransier til å dokumentere det hele og vi andre står å betrakter dette redde som små kyllinger. Marit prøver å holde maska så godt hun kan, men jeg kan se frykten i øynene hennes da det går opp for henne hva hun er i ferd med å gjøre. Marit har hele turen fram til nå undeholdt oss med vittige historier om hennes mange påfunn, men dette tar kaka!
I dette øyeblikket er ikke min venninne til å kjenne igjen. Utstyrt som en astronaut er hun nå klar til å sendes utfor stupet. Hun stiller seg i posisjon og afrikanerne teller entusiastisk ned. 5-4-3-2.-wææææææ!!! Som en prosjektil styrter hun ned fra bruen med en aksjellasjon som ikke den beste matematiker kan regne ut. Lysluggen forsvinner ned mot fossen med et hyl som forsvinner med henne.. oi oi... å der kommer hun i retur med et for oss betryggende hyl, men for Marit et skrik av ren rettsel og sjokk. Der hun dingler i luften minner hun faktisk mer om et fiskeagn enn min venninne og jeg priser meg lykkelig for at bruen faktsik går over en elv og ikke et hav.
Dinglingen avtar og det er nå på tide å hente menneskebarnet opp igjen. Denne seansen tar faktisk ganske lang tid. Tanken slår meg; er det ikke litt av det samme prinsippet som å dra inn storfangsten? Hal i å dra?
Tiden går og etter en stund snur jeg meg å ser Marit kommer sjanglende tilbake over bruen mot oss. Øynene mine leter etter blikkkontakt, men blikket til Marit er ufestelig og flakkende. Ansiktsfagen har forsvunnet og Marit er virkelig blitt den hvite mann i Afrika. All farge fra sol, sminke og tegn til liv er forsvunnet som dugg for solen. Bildet av venninnen min som kommer mot meg sier mer enn tusen ord.
Resten av dagen brukte Marit på å lete etter både seg selv og ansiktsfargen.
Når jeg ser på henne i dag er det den samme Marit. Hun har ikke bare har tøyd sine egne grenser, men også utvidet antallet vittige historier som hun over et glass vin kan fortelle videre til lyttende ører...
Christina
Lørdagen var en dag av helt annen karakter. Vi bestemte oss for å dra til Victoria Falls for å sjekke ut fossen. Fryktløse pakket vi snippsekken og dro. Jeg tenkte at det var en kjempegod ide å ta på seg en hvit t-skjorte pga. den varme solen og ettersom vi skulle gå ville det heller ikke bli så varmt.
Vi kommer til fossen, betaler oss inn og vandrer ned mot fossen. Alle som kommer mot oss er klissvåte og ser ut som de kommer rett fra dusjen. Litt lenger ned skjønner vi hvorfor. Trykket fra fossen presser vannet opp igjen og skyller over meg som en høytrykkspyler! Flott, her kommer den ene puppen frem etter den andre og jeg er herved blitt en vandrende BH etter knappe 10 minutter, altså er det uaktuelt å dra hjem igjen.
Vi fortsetter vår ferd rundt om i området og naturen er fantastisk, apekattene lever sitt eget liv og betrakter oss oppe fra trærne. Etter en stund kommer vi fram til Victoria Falls Bridge. Det er altså her de tilbyr "Bungi jumping", verdens nest største!!! 111 meter fritt fall. I et sinnsykt øyeblikk finner min gode venninne Marit ut at hun vil prøve dette. Hun betaler plutselig 800 NOK og i neste øyeblikk har hun en hel herskare over seg som stripser henne fast og forbereder henne på det som er i ferd med å skje.
Det hele har utartet seg til et sirkus, der Marit er blitt finalenummeret, en entusiastisk afrikaner som konfransier til å dokumentere det hele og vi andre står å betrakter dette redde som små kyllinger. Marit prøver å holde maska så godt hun kan, men jeg kan se frykten i øynene hennes da det går opp for henne hva hun er i ferd med å gjøre. Marit har hele turen fram til nå undeholdt oss med vittige historier om hennes mange påfunn, men dette tar kaka!
I dette øyeblikket er ikke min venninne til å kjenne igjen. Utstyrt som en astronaut er hun nå klar til å sendes utfor stupet. Hun stiller seg i posisjon og afrikanerne teller entusiastisk ned. 5-4-3-2.-wææææææ!!! Som en prosjektil styrter hun ned fra bruen med en aksjellasjon som ikke den beste matematiker kan regne ut. Lysluggen forsvinner ned mot fossen med et hyl som forsvinner med henne.. oi oi... å der kommer hun i retur med et for oss betryggende hyl, men for Marit et skrik av ren rettsel og sjokk. Der hun dingler i luften minner hun faktisk mer om et fiskeagn enn min venninne og jeg priser meg lykkelig for at bruen faktsik går over en elv og ikke et hav.
Dinglingen avtar og det er nå på tide å hente menneskebarnet opp igjen. Denne seansen tar faktisk ganske lang tid. Tanken slår meg; er det ikke litt av det samme prinsippet som å dra inn storfangsten? Hal i å dra?
Tiden går og etter en stund snur jeg meg å ser Marit kommer sjanglende tilbake over bruen mot oss. Øynene mine leter etter blikkkontakt, men blikket til Marit er ufestelig og flakkende. Ansiktsfagen har forsvunnet og Marit er virkelig blitt den hvite mann i Afrika. All farge fra sol, sminke og tegn til liv er forsvunnet som dugg for solen. Bildet av venninnen min som kommer mot meg sier mer enn tusen ord.
Resten av dagen brukte Marit på å lete etter både seg selv og ansiktsfargen.
Når jeg ser på henne i dag er det den samme Marit. Hun har ikke bare har tøyd sine egne grenser, men også utvidet antallet vittige historier som hun over et glass vin kan fortelle videre til lyttende ører...
Christina
Monday, January 26, 2009
Saturday, January 24, 2009
Endelig helg.. eller?
Da var den første uka av praksis over, og gårdagen ble feiret ute på Fairmount Hotel sammen med de lokale gutta, Shamonia (?), Eddie, Spider og Henry. I tillegg kom David som Fatima tidligere hadde møtt på Sun Hotelog holdt oss med selskap. Mye tydet på at gutta hadde bestemt på forhånd hvilken av oss hver og en av de skulle "varte opp", noe som viste seg å falle i grus etter kort tid. Tanken på en fast kavaler friket meg ut, og jeg tror ikke jeg var den eneste!
Lørdag, og jeg har en kombinasjon av feber og allergi, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har jo for vane å bli litt snufsen etter en bytur, så den saken er jo grei.. Men tilstanden min skyldes nok en kombinasjon av for lang tid i sola (noe som gjør at kroppen min kjennes kokt ut) og dermed er varm i toppen. Ok, nok klaging fra min side!
I Zambia er hver dag ulik den forrige, noe som gjør at den faktiske tiden vi har vært her kjennes mye lengre ut. Vi fyller dagene med å være i praksis til kl.12, for deretter å spise lunsj og sole oss. Fin praksis, eller hva? Men ikke tro at vi ligger på latsiden, for den tiden vi er sammen med elevene utnytter vi så godt vi kan. Jeg har foreløpig undervist om substantiv i 7.klasse, noe som gikk kjempebra! Føler jeg, da. Elevene forventer her som hjemme en klar og tydelig lærerskikkelse, en som kan gi dem disiplin. For dét er noe de zambiske elevene har massevis av! Transformeringen mellom oppførselen i klasserommet og ute i friminuttene er enorm, men ikke overraskende. -De er jo tross alt barn. Til nå har elevene testet ut våre grenser som lærere, noe som er helt normalt. Jeg føler meg faktisk tryggere i denne praksisen som lærer enn jeg har gjort i praksisperiodene hjemme. Jeg aner ikke hva slags merkelig forandring som har skjedd i meg, men tror det er et resultat av mange ting. For eksempel utgjør språket (vi underviser på engelsk) en kløft mellom meg og elevene, slik at mitt undervisningsmessige bevegelsesrom er større. Jeg blir liksom en annen Kine når jeg snakker på engelsk, noe som ikke er så rart, med tanke på den tette forbindelsen mellom identitet og språk.
Så nå sitter jeg her på hotellrommet, full av feber, og ser på at Marit og Fatima gjør seg klar til å dra ut og spise. Jeg vil så gjerne bli med, men er faktisk så redusert at jeg ikke klarer å dusje og ordne meg. Den manøveren har ikke evnen til å gjøre at jeg føler meg bedre, så det er bare å gi opp.
I morgen skal jeg, Fatima og Christina i kirken til vår øvingslærer Ms. Shamboko! Hun skal komme og hente oss i 8-tiden i morgen tidlig, til sang og dans the old fashioned African way. Jeg håper å få et større innblikk i kulturen, og det å faktisk få være med på denne hendelsen synes jeg er stort!
Ok, det var det fra meg denne gangen. See ya! :)
Kine Camilla.
Lørdag, og jeg har en kombinasjon av feber og allergi, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har jo for vane å bli litt snufsen etter en bytur, så den saken er jo grei.. Men tilstanden min skyldes nok en kombinasjon av for lang tid i sola (noe som gjør at kroppen min kjennes kokt ut) og dermed er varm i toppen. Ok, nok klaging fra min side!
I Zambia er hver dag ulik den forrige, noe som gjør at den faktiske tiden vi har vært her kjennes mye lengre ut. Vi fyller dagene med å være i praksis til kl.12, for deretter å spise lunsj og sole oss. Fin praksis, eller hva? Men ikke tro at vi ligger på latsiden, for den tiden vi er sammen med elevene utnytter vi så godt vi kan. Jeg har foreløpig undervist om substantiv i 7.klasse, noe som gikk kjempebra! Føler jeg, da. Elevene forventer her som hjemme en klar og tydelig lærerskikkelse, en som kan gi dem disiplin. For dét er noe de zambiske elevene har massevis av! Transformeringen mellom oppførselen i klasserommet og ute i friminuttene er enorm, men ikke overraskende. -De er jo tross alt barn. Til nå har elevene testet ut våre grenser som lærere, noe som er helt normalt. Jeg føler meg faktisk tryggere i denne praksisen som lærer enn jeg har gjort i praksisperiodene hjemme. Jeg aner ikke hva slags merkelig forandring som har skjedd i meg, men tror det er et resultat av mange ting. For eksempel utgjør språket (vi underviser på engelsk) en kløft mellom meg og elevene, slik at mitt undervisningsmessige bevegelsesrom er større. Jeg blir liksom en annen Kine når jeg snakker på engelsk, noe som ikke er så rart, med tanke på den tette forbindelsen mellom identitet og språk.
Så nå sitter jeg her på hotellrommet, full av feber, og ser på at Marit og Fatima gjør seg klar til å dra ut og spise. Jeg vil så gjerne bli med, men er faktisk så redusert at jeg ikke klarer å dusje og ordne meg. Den manøveren har ikke evnen til å gjøre at jeg føler meg bedre, så det er bare å gi opp.
I morgen skal jeg, Fatima og Christina i kirken til vår øvingslærer Ms. Shamboko! Hun skal komme og hente oss i 8-tiden i morgen tidlig, til sang og dans the old fashioned African way. Jeg håper å få et større innblikk i kulturen, og det å faktisk få være med på denne hendelsen synes jeg er stort!
Ok, det var det fra meg denne gangen. See ya! :)
Kine Camilla.
Tuesday, January 20, 2009
21 Januar
Etter mange dager på farten har vi endelig kommet i orden. vi var alle rimelige fortumlet da vi ramlet ut av flyet etter en 24h reise, og det ble ikke bedre da miriam og Christinas kofferter manglet. vaktene som jobbet på flyplassen var heller ikke særlig hjelpsomme. ettersom vi verken skulle oppholde oss i Zambia i en lengre periode på grunn av business eller plessure så de ikke helt meningen med å ha oss der. Det ble telefoner til veilederen som til slutt måtte hente oss i passkontrollen, og bekrefte oppholdet vårt.
Nå fire dager etter ankomst har vi flyttet til Richard Chanter's Lodge. et nydelig hotell, med god mat og et eksklusivt svømmebasseng. vi har også hatt våre første dager på skolen.
Etter loddtrekning ble det bestemt at Christina , Fatima og Kine skal til Rainbow (Private school)
mens Miriam og Marit skal være på Libala (Public school). Skolene viste seg å være svært forskjellige. På Rainbow er forholdene nærmest som Norske, mens på Libala er eneste hjelpemidler tavle og kritt, i tillegg til en bok pr 10 elev. Vi fant fort ut at dette blir en utfordring. Miriam og Marit deler klasse 6A (som igår bestod av 43 gutter og jenter), Christina har en egen klasse på Rainbow, mens Kine og Fatima deler klasse på samme skole.
Ellers er vi friske og raske, og planlegger å fortsette med det. Det er veldig mange nye inntrykk å fordøye, vi har virkelig kommet til Afrika.
Vi lar høre fra oss!'
Marit og Miriam (Kine, Fatima, Christina)
Nå fire dager etter ankomst har vi flyttet til Richard Chanter's Lodge. et nydelig hotell, med god mat og et eksklusivt svømmebasseng. vi har også hatt våre første dager på skolen.
Etter loddtrekning ble det bestemt at Christina , Fatima og Kine skal til Rainbow (Private school)
mens Miriam og Marit skal være på Libala (Public school). Skolene viste seg å være svært forskjellige. På Rainbow er forholdene nærmest som Norske, mens på Libala er eneste hjelpemidler tavle og kritt, i tillegg til en bok pr 10 elev. Vi fant fort ut at dette blir en utfordring. Miriam og Marit deler klasse 6A (som igår bestod av 43 gutter og jenter), Christina har en egen klasse på Rainbow, mens Kine og Fatima deler klasse på samme skole.
Ellers er vi friske og raske, og planlegger å fortsette med det. Det er veldig mange nye inntrykk å fordøye, vi har virkelig kommet til Afrika.
Vi lar høre fra oss!'
Marit og Miriam (Kine, Fatima, Christina)
Subscribe to:
Posts (Atom)