Endelig helg.. eller?

Da var den første uka av praksis over, og gårdagen ble feiret ute på Fairmount Hotel sammen med de lokale gutta, Shamonia (?), Eddie, Spider og Henry. I tillegg kom David som Fatima tidligere hadde møtt på Sun Hotelog holdt oss med selskap. Mye tydet på at gutta hadde bestemt på forhånd hvilken av oss hver og en av de skulle "varte opp", noe som viste seg å falle i grus etter kort tid. Tanken på en fast kavaler friket meg ut, og jeg tror ikke jeg var den eneste!

Lørdag, og jeg har en kombinasjon av feber og allergi, noe jeg aldri har opplevd før. Jeg har jo for vane å bli litt snufsen etter en bytur, så den saken er jo grei.. Men tilstanden min skyldes nok en kombinasjon av for lang tid i sola (noe som gjør at kroppen min kjennes kokt ut) og dermed er varm i toppen. Ok, nok klaging fra min side!

I Zambia er hver dag ulik den forrige, noe som gjør at den faktiske tiden vi har vært her kjennes mye lengre ut. Vi fyller dagene med å være i praksis til kl.12, for deretter å spise lunsj og sole oss. Fin praksis, eller hva? Men ikke tro at vi ligger på latsiden, for den tiden vi er sammen med elevene utnytter vi så godt vi kan. Jeg har foreløpig undervist om substantiv i 7.klasse, noe som gikk kjempebra! Føler jeg, da. Elevene forventer her som hjemme en klar og tydelig lærerskikkelse, en som kan gi dem disiplin. For dét er noe de zambiske elevene har massevis av! Transformeringen mellom oppførselen i klasserommet og ute i friminuttene er enorm, men ikke overraskende. -De er jo tross alt barn. Til nå har elevene testet ut våre grenser som lærere, noe som er helt normalt. Jeg føler meg faktisk tryggere i denne praksisen som lærer enn jeg har gjort i praksisperiodene hjemme. Jeg aner ikke hva slags merkelig forandring som har skjedd i meg, men tror det er et resultat av mange ting. For eksempel utgjør språket (vi underviser på engelsk) en kløft mellom meg og elevene, slik at mitt undervisningsmessige bevegelsesrom er større. Jeg blir liksom en annen Kine når jeg snakker på engelsk, noe som ikke er så rart, med tanke på den tette forbindelsen mellom identitet og språk.

Så nå sitter jeg her på hotellrommet, full av feber, og ser på at Marit og Fatima gjør seg klar til å dra ut og spise. Jeg vil så gjerne bli med, men er faktisk så redusert at jeg ikke klarer å dusje og ordne meg. Den manøveren har ikke evnen til å gjøre at jeg føler meg bedre, så det er bare å gi opp.

I morgen skal jeg, Fatima og Christina i kirken til vår øvingslærer Ms. Shamboko! Hun skal komme og hente oss i 8-tiden i morgen tidlig, til sang og dans the old fashioned African way. Jeg håper å få et større innblikk i kulturen, og det å faktisk få være med på denne hendelsen synes jeg er stort!

Ok, det var det fra meg denne gangen. See ya! :)
Kine Camilla.

21 Januar

Etter mange dager på farten har vi endelig kommet i orden. vi var alle rimelige fortumlet da vi ramlet ut av flyet etter en 24h reise, og det ble ikke bedre da miriam og Christinas kofferter manglet. vaktene som jobbet på flyplassen var heller ikke særlig hjelpsomme. ettersom vi verken skulle oppholde oss i Zambia i en lengre periode på grunn av business eller plessure så de ikke helt meningen med å ha oss der. Det ble telefoner til veilederen som til slutt måtte hente oss i passkontrollen, og bekrefte oppholdet vårt.

Nå fire dager etter ankomst har vi flyttet til Richard Chanter's Lodge. et nydelig hotell, med god mat og et eksklusivt svømmebasseng. vi har også hatt våre første dager på skolen.
Etter loddtrekning ble det bestemt at Christina , Fatima og Kine skal til Rainbow (Private school)
mens Miriam og Marit skal være på Libala (Public school). Skolene viste seg å være svært forskjellige. På Rainbow er forholdene nærmest som Norske, mens på Libala er eneste hjelpemidler tavle og kritt, i tillegg til en bok pr 10 elev. Vi fant fort ut at dette blir en utfordring. Miriam og Marit deler klasse 6A (som igår bestod av 43 gutter og jenter), Christina har en egen klasse på Rainbow, mens Kine og Fatima deler klasse på samme skole.

Ellers er vi friske og raske, og planlegger å fortsette med det. Det er veldig mange nye inntrykk å fordøye, vi har virkelig kommet til Afrika.


Vi lar høre fra oss!'

Marit og Miriam (Kine, Fatima, Christina)